Forskjellen mellom fosfasjons- og passiveringsbehandlinger i metaller ligger i deres formål og mekanismer.

Fosfating er en essensiell metode for forebygging av korrosjon i metallmaterialer. Målene inkluderer å gi korrosjonsbeskyttelse til basismetallet, og fungerer som en grunning før maling, forbedrer vedheftet og korrosjonsmotstanden til belegglag og fungerer som et smøremiddel i metallbehandling. Fosfating kan kategoriseres i tre typer basert på dens anvendelser: 1) belegg fosfating, 2) kald ekstruderingsmøring fosfating og 3) dekorativ fosfating. Det kan også klassifiseres av den typen fosfat som brukes, for eksempel sinkfosfat, sink-kalsiumfosfat, jernfosfat, sink-manganisk fosfat og manganfosfat. I tillegg kan fosfating kategoriseres etter temperatur: høy temperatur (over 80 ℃) fosfating, middels temperatur (50–70 ℃) fosfating, lavtemperatur (rundt 40 ℃) fosfating og romtemperatur (10–30 ℃) fosfating.

På den annen side, hvordan oppstår passivering i metaller, og hva er mekanismen? Det er viktig å merke seg at passivering er et fenomen forårsaket av interaksjoner mellom metallfasen og løsningsfasen eller av grensesnittfenomener. Forskning har vist virkningen av mekanisk slitasje på metaller i en passivert tilstand. Eksperimenter indikerer at kontinuerlig slitasje av metalloverflaten forårsaker et betydelig negativt skifte i metallpotensialet, og aktiverer metallet i en passivert tilstand. Dette viser at passivering er et grensesnittfenomen som oppstår når metaller kommer i kontakt med et medium under visse forhold. Elektrokjemisk passivering skjer under anodisk polarisering, noe som fører til endringer i metallets potensial og dannelse av metalloksider eller salter på elektrodeoverflaten, og skaper en passiv film og forårsaker metallpassivering. Kjemisk passivering, derimot, involverer den direkte virkningen av oksidasjonsmidler som konsentrert HNO3 på metallet, og danner en oksidfilm på overflaten, eller tilsetning av lett passiverbare metaller som CR og Ni. Ved kjemisk passivering skal konsentrasjonen av det tilsatte oksidasjonsmiddelet ikke falle under en kritisk verdi; Ellers kan det hende at det ikke induserer passivering og kan føre til raskere metalloppløsning.